dag er det 80 år siden det amerikanske bombetoktet mot Kjeller flyplass i 1943. 107 B-24 Liberator bombefly tok av fra England, hver med en besetning på 10 mann.
78 B-24 Liberator kom fram til målet og slapp i alt 838 høyeksplosive bomber over flyplassen. Seks av bombeflyene ble på vei tilbake til England skutt ned av tyske jagerfly eller krasjlandet i sjøen i mangel av fuel. 67 mannskaper, mange av de norsk-amerikanere, ofret livet i krigshandlingene under bombetoktet.
Les historien om det omfattende dagangrepet til USAAF 18. nov. 1943, som er skrevet av flyingeniør og flyhistoriker Per-Øyvind Skarphol hos Kjeller Flyhistoriske Forening (KFF). Han var selv 8 år og bosatt i Kongsvinger, og husker godt at han og resten av skoleklassen denne dagen ble evakuert ved skolen under dagangrepet mot Kjeller.
USAAF 18. november 1943
På den amerikanske flybasen Shipdham i Norfolk, England, var det full aktivitet tidlig om morgenen 18. november 1943. På basen lå 44 Bomber Group (BG), de såkalte «Flying Eight Balls» som var oppsatt med firemotors bombefly av typen B-24 Liberator.
Nå skulle 36 av flyene klargjøres for bombetokt. Hvert av Liberatorflyene hadde en besetning på 10 mann. Besetningene hadde innfunnet seg tidlig til briefingen foran toktet.
Der fikk de informasjoner om selve bombemålet, som i dag var Kjeller, hvilken kurs de skulle holde, hva som kunne forventes av fiendtlig flyaktivitet, været langs ruten og over selve målet osv.
Denne dagen hadde tyskerne kunngjort at de skulle ha en større øvelse i Kjellerområdet, og av den grunn var arbeiderne gitt fri. Beskjed om dette var blitt sendt til England ca en uke i forveien av den norske Hjemmefronten.
Da flymannskapene forlot briefingen snakket flere av dem om hva vitsen var ved å bombe et mål i Norge. De mente det ville ære bedre å bombe Tyskland enn å slippe bombene i Norge som jo var et alliert land. Dessuten mente de at bombingen ville bidra til å redusere landets evne til å komme på fote igjen etter krigen
Imens gjorde det tekniske personellet flyene klare for oppdraget. Flyene var ettersett, og nå ble ammunisjon og bomber brakt om bord. I hvert fly ble det tatt om bord elleve stk 500 lbs General Purpose høyeksplosive bomber.
Bevæpnet med 10 mitraljøser
Flyene var bevæpnet med 10 stk 0,50" mitraljøser plasserte i skytetårn i nesen, på ryggen, under buken, i halen og på hver side av skroget, og de skulle således kunne bite godt fra seg dersom de ble angrepet av fiendtlige jagerfly.
Samtidig foregikk det tilsvarende aktiviteter på de amerikanske basene Hardwick, Hethel og Wendling som alle lå i nabolaget, og hvor henholdsvis 93. 389. og 392. Bomber Group var stasjonerte. Samtlige grupper inngikk i 2. Air Division i amerikanernes 8. Air Force
I den siste tiden hadde det vært dårlig vær over Europa, og dette hadde vanskeliggjort bombing. Amerikanerne hadde derfor sett seg ut etter andre bombemål hvor værforholdene var bedre. Det ble da bestemt at mål i Norge skulle bombes. 14 november 1943 ble Knaben molybdengruver i Aust Agder bombet av 130 B-17 eller Flygende festninger som de ble kalt. I Sør-Norge hadde Luftwaffe denne dagen ikke mer enn 15 operative jagerfly, og bare et av de amerikanske flyene ble skutt ned. Alle besetningsmedlemmene hoppet ut i fallskjerm og overlevde.
Flere bombetokt i Norge
To dager senere var ubåtbunkeren Dora i Trondheim målet for 41 B-17 fly. Etter bombingen ble flyene angrepet av jagerfly. Kun ett av de amerikanske flyene ble truffet. Flyet fikk brann i en motor, men samtlige bombefly returnerte til England. Samme dag ble Vemork angrepet av 147 B-17 og 29 B-24 fly, og bare 2 stk B-17 ble skutt ned.
Sjefen for Luftflotte V i Norge/Finnland, generaloberst Stumpf, var sikkert lite fornøyd med innsatsen de tyske jagerflygerne hadde gjort under disse angrepene. Det er jo også trolig at de hadde mindre kamptrening og ikke holdt samme nivå som kollegaene lenger syd.
Larmen fra et stort antall flymotorer vekket opp befolkningen rundt om i Norfolk denne høstdagen. En etter en rullet de store Liberatorflyene fram mot enden av rullebanen.
«Lemon Drop» samlet bombeflyene
I East Anglia lå flyplassene svært tett, og det kunne lett skje at flyene sluttet seg til en feil formasjon etter at de hadde kommet i luften. Hver gruppe hadde derfor et krigstrett og ubevæpnet Liberatorfly malt i sterke farger som assisterte med å samle formasjonen. 44 B.G. hadde et fly malt med sorte og gule striper og som ble kalt «Lemon Drop». Flyene som var tildelt oppgaven å samle bombeflyene tok av først og la seg i samlingsområdet.
Det ble så avfyrt signalraketter fra flyet for å påkalle oppmerksomheten til bombeflyene. Etter hvert som de forskjellige gruppene fant sin plass i formasjonen bak sine respektive fargeglade fly, returnerte disse tilbake til basen, mens den samlede formasjonen fortsatte mot målet.
Været i England denne morgenen var ikke særlig bra. Klokken 05:50 lokal tid startet de første flyene på den lange turen turen til Kjeller og tilbake. Flygeren i det første flyet åpnet throttle (gasshåndtaket) for fullt, og det tungt lastede flyet satte seg i bevegelse bortover rullebanen. Hastigheten økte, og snart var det i luften. Nestemann fulgte kort etter, og etter en tid var samtlige fly i luften.
Sistemann av de 34 flyene som startet fra Shipdham var løytnant Rockford Griffith. Det tok tid innen flyene hadde funnet sin plass i formasjonen. Etter at Griffiths fly kom i luften, måtte han øke flyets hastighet for å ta igjen formasjonen, med risiko for at det kunne bli lite brennstoff igjen på tilbaketuren.
107 Liberator tok av
I alt hadde nå 107 fly tatt av med kurs for Norge. Hele 14 av disse måtte imidlertid gjøre vendereis grunnet diverse problemer. Allerede før de hadde forlatt britisk luftrom måtte to fly fra 44 B.G. snu på grunn av tekniske problemer. Ca en time etter take off måtte et tredje fly snu på grunn av en brukket brennstoffledning. På flere fly sviktet forkompressoren. På to fly hadde en av propellene «løpt løpsk». Et femte fly måtte snu på grunn av elektrisk feil. To av flyene fant ikke igjen formasjonen. I et fly fikk flygeren kramper, og han måtte avbryte oppdraget og vende tilbake til basen.
Flesteparten av de amerikanske flymannskapene var unge gutter. 44 B.G. hadde deltatt i bombeangrepet mot oljeraffineriene i Ploesti, Romania noen måneder tidligere. Dette angrepet hadde kostet mange fly med besetninger. Tapene resulterte i at stadig yngre flygere måtte settes inn i ansvarsfulle stillinger.
I venstre førersete i B-24H med serienummeret 42-7603 og navnet «Raggedy Ann» fra 44 B.G. satt den unge løytnanten Edward Dobson fra Long Island, New York. Hjemme i Amerika hadde Dobson hustru og en liten sønn.
Han hadde blitt sjekket ut som skipper på eget fly noen dager før. Tidligere hadde han blant annet deltatt i tre bombetokt som medførte store tap blant amerikanerne. Dobson hadde hittil kommet fra det med livet i behold, og han hadde tydeligvis hatt flaksen på sin side.
Under angrepet mot Ploesti hadde flyet, hvor han var annenflyger, truffet kabelen til en sperreballong. Flyet fikk en del skader og de måtte derfor nødlande på Malta. På to senere tokt til Foggia i Italia og til Wiener-Neustadt i det tidligere Østerrike, var deres fly det eneste fra 67 skvadron som returnerte.
Ny 22-årig skvadronsjef
Like før angrepet mot Kjeller hadde 67 skvadron fått ny skvadronsjef. Det var den 22 årige William Cameron fra California som samtidig ble forframmet til major. Cameron var en mann som hadde fått rykte på seg for å ha lykken med seg.
Det skulle senere vise seg at han var en av de svært få besetningsmedlemmene fra 44 B.G. som kom til Europa i 1942, og som overlevde krigen. Heller ikke ble noen av besetningsmedlemmene ombord skadet eller drept mens Cameron var skipper. Fløyet hans bar navnet «Buzzin’ Bear».
I en høyde av 12 000 fot nærmet flyene seg Norge. Formasjonen ble anført av kaptein W. Baxter Weant fra North Carolina, som tilhørte 392 B.G. Bakerst lå flyene fra 44 B.G. Været hadde bedret seg etter hvert. Det var nå svært bra med klar sikt.
Isende kaldt for haleskytteren
Utenfor var det mange kuldegrader. I aktertårnet i flyet til løytnant Griffith satt haleskytteren sersjant Forest S. Clark og frøs. Det var oppstått en feil ved den elektriske oppvarmingen av skinndressen hans.
Vinden fra propellene fant små åpninger i flyet og kulden bet seg fast. I det halvkuleformete bunntårnet hadde sersjant William Kuban krøllet seg sammen. Tårnet stakk såvidt dypt under flyet at det måtte senkes ned etter avgang.
I hjemmet sitt i Gladbakkveien på Kjeller vinket de tre søsknene Vivi, Lill og Bernt Hagen farvel til foreldrene før de gikk til skolen. I Nittedal så Arnt Aaneby fram til nettopp denne dagen. Han skulle gifte seg hos sorenskriveren i Rælingen.
En tysk radarstasjon på Sørlandet hadde kl 09:40 oppdaget en flyformasjon på 180 km avstand. Jagerflyforsvaret på Sørlandet besto 10 Staffel av JG-11 (10/JG-11) oppsatt med Focke-Wulf FW-190A og 11/ JG-11 Jagdstaffel Helgoland med Messerschmitt Bf-109 T. Begge avdelingene lå på Lista. 12 av flyene foretok sk alarmstart for å møte bombeflyene. Ved 11-tiden hadde de fått bombeflyene i sikte sydøst for Lindesnes.
Det første angrepet av tyske jagerfly
Tyskerne gikk til angrep og kampene varte i 12-15 minutter. En fly fra 389. BG stupte som en brennende fakkel ned mot sjøen etter at tre FW-190 hadde angrepet. Posisjonen var 58 50’ N – 10 45’-Ø. Flyet var B-24D S/N 42-40747 og med navnet «Vagabond King», og det ble fløyet av løytnant John McCormick fra Syracuse, New York.
Dette var eneste gangen at en nedskyting av en B-24 ble observert av de øvrige amerikanerne. Da trefningen var over mangler ytterligere to bombefly. De tre tyske underoffiserene Walbeck, Breton og Kirchner fikk kreditert tre bombefly. Den første delen av luftkampen førte også til tre tyske nedskutte jagerfly. Noen fallskjermer ble observert i luften under luftkampen.
Imens fortsatte formasjonen innover Skagerrak midt mellom Danmark og Norge. Litt senere ble det åpnet ild mot formasjonen fra luftvernartilleri på Sørlandskysten uten at noen fly ble truffet. Bombeflyene krysset kysten litt syd for Moss. Initial Point for formasjonen var ved Ski, hvoretter kursen ble satt mot Kjeller
Flere av besetningsmedlemmene var av norsk avstamning. På førersetet i B-24H S/N 42-7598 satt løytnant Erling A. Hestad og kunne for første gang se landet til sine forfedre. Flyet hans hadde fått navnet «The Flak Ducker».
78 Liberator bomber Kjeller flyplass
Ved 11-tiden gikk flyalarmen i Lillestrøm. Mange søkte beskyttelse i tilfluktsrommene, mens andre tok det ikke så høytidelig. Cirka en halv time senere kom flyene inn fra sydøst. Bombedørene var åpnet på skrogsidene og avdekket de åpne bomberommene.
Foran i nesen på «The Flak Ducker» satt bombesikteren, fenrik D. E. Reynolds og stilte inn sitt Norden bombesikte. Over målområdet var det skarp klar høstluft, og målet var lett synlig da flyene kom inn over Rælingsåsen.
I Kjeller-området var tyskerne i gang med sin store øvelse. General Falkenhorst, som var øverstkommanderende i Norge, befant seg på Nitteberg gård i nærheten av Kjeller for å overvåke øvelsen.
Da tyskerne så den store formasjonen bombefly som kom, trodde de først at flyene inngikk i øvelsen og åpnet ild mot dem med løsammunisjon. Men da bombene begynte å eksplodere rundt dem, skjønte de snart at det var blodig alvor.
13 minutters bomberaid
I 13 minutter haglet bombene over Kjeller. Luften gjenlød av larmen fra alle flymotorene blandet med lyden fra bombeeksplosjoner og smell fra luftvernartilleriet. Allerede tidlig under angrepet ble det fra luften observert en kraftig eksplosjon i en hangar som ble benyttet av Brinker Eisenwerke.
Monteringsverkstedet til Daimler-Benz ble etter sigende løftet rett opp av grunnmuren. Deretter gikk det fullstendig i oppløsning og ramlet ned igjen som en flishaug. BMWs anlegg ved Mosesvingen fikk en rekke treffere. Det var fullstendig dekket av røyk under mesteparten av angrepet slik at det var vanskelig å telle treffene.
Slapp 838 høyeksplosive bomber
78 fly slapp i alt 838 stk 500 lbs «General Purpose»-bomber mot Kjeller. Noen bomber falt både i Rælingen, Lillestrøm og Skedsmo. Enkelte fly som av ukjente årsaker ikke fikk sluppet bombene da de var over målet, gjorde en runde og kom igjen på nytt.
Etter at de siste bombene var sluppet kl 11:44 gjorde formasjonen en 180 graders sving mot øst før den satte kursen sydover.
Et av flyene var tydeligvis skadet idet det strømmet ut røyk fra en av motorene. Dette flyet brøt ut av formasjonen, vinket med vingene og fortsatte i retning Sverige. Det ble sist observert av de andre amerikanerne kl 11:54 øst for Fetsund. Flyet ble ført av løytnant Fogarty fra 392 B.G., navnet på flyet var «Bakadori» og serienummeret 42-7502.
På hjemveien utførte fire fly, som ikke hadde fått sluppet bombelasten, et angrep mot Lille-Rygge kl 12:06, og 44 bomber ble sluppet. Der ble rullebanen truffet, som var dekket av trelemmer, og det ble gjort store skader.
Videre ble luftvernbatteriet på Otterstad truffet. Stort sett var skytingen unøyaktig. Formasjonen ble beskutt av luftvernbatterier på begge sider av Oslofjorden. Flere steder langs kysten ble det lagt ut røyktepper.
Flaksen som hittil hadde fulgt løytnant Dobson var nå oppbrukt. Flyet hans, «Raggedy Ann», forsvant fra formasjonen ikke lenge etter at bombene var sluppet. Ingen registrerte hva som hadde skjedd.
Jagerfly fra Lista, Sola og Danmark
Løytnant Griffith i B-24H S/N 41-29161 innså etter hvert at han hadde et brennstoffproblem. Han sakket litt etter formasjonen samtidig som han koblet inn autopiloten for å spare bensin.
Mens formasjonen befant seg syd for Larvik og øst for Arendal satte Luftwaffe inn sitt hovedangrep. Avlytting av tyske radiofrekvenser indikerte at fly var sendt opp fra Lista, Sola samt Aalborg/Grove i Danmark.
På flyplassen ved Ålborg hadde tyske Ju-88 nattjagere hatt god tid til å forberede seg til å angripe de amerikanske bombeflyene på hjemveien. De tilhørte 10 Staffel av Nachtjagd-Geschwader 3 (10/NJG 3). Flyene ble ledet mot de amerikanske formasjonene av bakkeradar tilhørende 6./Luftwaffe Nachrichten Regiment 23 i Danmark.
I et fly fra 93 B.G. oppdaget skytteren i høyre «waist» tårn, sersjant James McMahon, en Ju-88 som kom ut av skyer under og litt til siden i en avstand av ca 400 meter. Tyskeren hadde tydeligvis ikke oppdaget det amerikanske flyet. McMahon sendte av gårde tre lange serier med sin 0,5" mitraljøse.
Flammer og røyk slo ut av den høyre motoren, og biter av motordekselet falt av. Flammene ble slukket, men tykk svart røyk strømmet ut av motoren. Flyet forsvant inn i den samme skyen den hadde dukket opp av og ble borte.
B-24 S/N 41-29139 som ble ført av kaptein Edward Mitchell fra 68 skvadron sendte klokken 12:45 ut en nødmelding om at han måtte sette flyet ned på havet. Kl 13:05 ble et fly fra 392 B.G. siste gang sett. Flyet lå da i 5 000 fot mens det tapte høyde. Det var S/N 42-4786 med navnet «The Shark» og som ble ført av fenrik Teddy Dudziak. Ingen overlevende nødlandingen i sjøen.
Svermet av tyske jagerfly
Jagerflyene angrep fra stor høyde. Stupet ble etterfulgt av et opptrekk slik at tyskerne angrep nedenfra. Rundt flyet til løytnant Griffith svermet tyske jagerfly. Sersjant Forrest Clark talte opp til 15 fly i luften på en gang. Plutselig fikk han se 7-10 jagerfly som forberedte seg på angrep. Snart angrep de fra alle kanter.
Stadig kunne han høre lyden av prosjektiler som punkterte de tynne platene i flyskroget. To projektiler perforerte det aktre skytetårnet og passerte rett over hodet til Clark med få tommers klaring.
Clark fulgte med flyene som angrep bakfra, og han skjøt mot dem til de stupte ned og trakk opp igjen foran bombeflyet. Så svingte de rundt og kom igjen på nytt. Et av flyene kom nærmere og nærmere.
Truffet i hodet av en splint
Clark trodde tyskeren ville ramme bombeflyet. Han fyrte løs med sin dobbelte 0,5" mitraljøse, mens han håpet at han ikke fikk forkiling i våpenet. Han kunne se konturene av flygeren i cockpiten og at sporlys-ammunisjonen traff tyskeren.
Like før flyet passerte under bombeflyet skimtet han at det kom en tynn stripe av røyk fra motoren. All skytingen hadde førte til at han snart gikk tom for ammunisjon.
Tyskerne fortsatte angrepene mot flyet som etter hvert sank lavere og lavere mot sjøen. Skytteren i bunntårnet, sersjant Kuban kravlet opp fra plassen sin og bar flere ammunisjonsbelter til Clark.
Da traff en 20 mm granat halepartiet på flyet hvor den eksploderte. Kuban ble truffet i hodet av en splint, og han falt om. Haletårnet ble ødelagt etter en serie treffere slik at det ikke lenger lot seg operere. Umiddelbart etter ringte klokka som varslet om at besetningen måtte hoppe ut.
Kastet ut alt alt utstyr
Clark greide ikke å få opp luka bak slik at han kunne hoppe ut gjennom den. Han måtte derfor krabbe framover for å hoppe ut gjennom en annen utgang. Der så han Kuban ligge blodig og tilsynelatende livløs i en haug med tomhylser. På dette tidspunkt ble de angripende jagerflyene borte. De regnet kanskje med at Liberatoren var så godt som ferdig da det ble borte for dem i skyene.
Det kom raskt en ny beskjed fra cockpit om at de skulle kaste alt over bord som kunne unnværes for å spare vekt. Oksygenflasker, skuddsikre vester og ammunisjonsbelter ble slengt ut for å gjøre flyet lettere.
To av motorene hadde nå stoppet, og den tredje fusket og truet med å stoppe slik at flyet bare hadde en god motor. Turen fortsatte i lav høyde over havet. Det gikk bønner fra besetningsmedlemmene opp til høyere makter om at de måtte overleve.
Luftwaffe konsentrerte angrepene mot etternølere blant bombeflyene. Det er mulig at 44 B.G. kom inn under denne kategorien ettersom de mistet hele fem av sine fly.
Sterkt skadet og tom for fuel
Samtidig hadde B-24H S/N 41-29164 fra 67 skvadron, 44 B.G. og ført av løytnant Joseph Houle fra Michigan, store problemer. Flyet var sterkt skadet, og det var i ferd med å gå tom for bensin.
Kaptein Butler fløy i formasjon sammen med Houle da han mottok en beskjed om at Houle ikke ville klare å nå England. Klokken 15:40 mens flyet befant seg omtrent 40 miles utenfor den engelske kysten måtte han sette flyet ned på vannet. Skroget brakk umiddelbart rett bak vingen.
Butler utførte en 360 graders sving og kom rett over flyvraket. De kastet ut alle enmannsflåtene de hadde om bord, men de kunne ikke se tegn til liv. Butler sirklet over havaristen lenge nok til at posisjonen ble bestemt gjennom krysspeiling fra to landstasjoner. Det viste seg senere at ingen overlevde styrten i havet.
Imens fortsatte Griffith og hans besetning tilbake mot England. Griffith ga flere ganger beskjed om at besetningen skulle forberede seg for ditching i havet, men hver gang var det som om flyet gjorde sitt ytterste for å holde seg litt lenger i luften.
Landet med ett hovedhjul og halehjul
Flyet var sterkt skadet, og deler av den ene vingen var skutt bort. Det var huller i skroget langs hele flyets lengde og mesteparten av det hydrauliske anlegget var ødelagt. Sersjant Kuban, som var sterkt skadet, ville ikke overleve dersom de landet i sjøen. Ved 16-tiden så de den engelske kysten dukke fram i horisonten og flyet greide framdeles å holde seg i luften.
Flygeren fikk ikke senket det høyre understellet. Maskinisten, sersjant E.J. Parrish, prøvde desperat å senke understellet ved å bruke håndsveiven, men det nyttet ikke da mekanismen var ødelagt.
Heller ikke ville det høyre understellet gå opp igjen slik at de kunne foreta en buklanding. Griffith måtte derfor forberede seg på å foreta en landing på ett hovedhjul og halehjulet.
Dette var forbundet med en stor risiko, og han beordret derfor besetningen unntatt den sårete skytteren Wiliam Kuban og annenflygeren løytnant Lawrence G. Grono, til å hoppe ut.
Syv av besetningen hoppet ut
Først ble Kuban plassert bak et skott slik at han skulle ha en mulighet til å overleve buklandingen. Etter at de syv besetningsmedlemmene hadde hoppet, tok flygerne flyet inn for landing på Shipdham.
Med bare en motor operativ, ødelagt flaps og sideror landet det sterkt skadde flyet på det venstre hovedhjulet. De to flygerne greide å holde venstre ving oppe så lenge som vingen ga løft. Etter 350 meter var løftet på den høyre vingen borte. Vingetippen tok ned i bakken, og landingen endte i et havari.
To av propellene ble revet av flyet og det venstre understellet ble vridd ut av stilling. Heldigvis brøt det ikke ut brann. Flyet var totalvrak, men den sårete skytterens reddet livet. Etterpå oppdaget mannskapene en ueksplodert 20 mm granat i den motoren som hadde brakt dem hjem!
På hjemmebasene ventet bakkemannskapene spent på at nettopp deres fly skulle komme tilbake. På Shipdam ventet sersjant Miles McCue lenge på sitt fly. Til slutt måtte hun innse at flyet trolig var tapt og besetningen omkommet.
Han uttalte senere at han aldri ville glemme disse guttene som han hadde levd sammen med i seks måneder, og som hadde møtt sin skjebne. Deres offer var så stort at ikke noe ord kunne verdsette guttene høyt nok.
Det lengste oppdraget
Da flyene fra 392 B.G. landet på Wendling 10 timer og 30 minutter etter at de tok av, var dette det lengste oppdraget de til da hadde fløyet.
To av de amerikanske skytterne, sersjantene John Merrigan og Albert Gaziukovicz, ble drept under luftkampene. Merrigan hadde tidligere skutt ned et tysk fly under toktet da han ble truffet av et skudd og døde umiddelbart. Al Gaziukovicz ble truddet i hodet av et skudd. Han hadde giftet seg med en meksikansk pike umiddelbart før de forlot USA.
De tyske nattjagerne gjorde krav på fire nedskutte B-24. Toktet hadde kostet amerikanerne seks nedskutte fly og over 60 mannskaper var omkommet. I tillegg var ni mann såret. Tre fly hadde nødlandet i Sverige med i alt 30 mann ombord. To av disse landet i Ørebro. Det ene B-24 D S/N 42-40128 og med navnet «War Baby», ble senere fløyet til Västerås hvor det ble hogget opp.
Det andre flyet, B-24H S/N 42-7502, ble returnert til England etter krigen. Det tredje flyet som tilhørte 68 sqd, ble fløyet av kaptein W. Baxter Weant, mannen som førte an i angrepet. Han lot flyet sirklet litt rundt Trollhättan, mens besetningen avfyrte signalraketter for å indikere at de ville lande. Han foretok så landingen. Besetningen rakk deretter å sette fyr på flyet, B-24 D S/N 42-63971, som bar navnet «Helen Hywater».
Basert på avlytting av de tyske radiofrekvensene, regnet amerikanerne med at det hadde deltatt 10-20 enmotors jagerfly fra Lista og 10 jagerfly fra Sola. Det ble antatt at 20 tomotors jagerfly hadde deltatt fra Ålborg, men tallet er nok noe for høyt.
Amerikanerne hevdet at de hadde skutt ned 8 tyske fly, 8 var sannsynligvis nedskutt og 15 skadet. Det var ikke uvanlig at slike tall ble overdrevet ettersom skytterne i flere fly kunne beskyte en og samme angriper og alle ville krediteres treffene. Amerikanerne rapporterte at enkelte av tomotorsflyene som angrep var utstyrte med «air-to-air»-raketter.
De tyske tapene etter luftkampen beløp seg til en Messerschmitt Bf-109 T-2 og to stk Focke-Wulf FW-190 A-4 nedskutt. Messerschmittflyet som tilhørte Jagd Staffel Helgoland/Lista, hadde Werke Nummer (W/N) 7735 og kallesignalet «Grün 24».
Det ble fløyet av den 22-årige Unteroffizier Ernst Breton. De to Focke-Wulf-flyene som gikk tapt, tilhørte 10/JG-11. De hadde W/N 5718 og W/N 5697 og kallesignalene «Weiss 2» og «Weiss 3». De ble fløyet av underoffiserene Reinholdt Güllert, 25 år og Friedrich Feuchter, 22 år. Begge omkom ved nedskytingene.
En FW-190A-4 tilhørende I/JG-11 landet i Ålborg med 20% skader. Bf-109T W/N 7745 fra Jagdstaffel Helgoland/Lista av JG-11 landet ved Nykøping i Danmark med 50% skader. To andre FW-190A landet med henholdsvis 10% og 20% skader.
Den tyske sjøredningstjenesten sendte ut to Focke-Wulf 58 for å prøve å finne overlevende, men det var forgjeves. 6 desember drev det i land et lik på Skaftø i Båhuslen i Sverige. Det var underoffiser Ernst Breton og han ble gravlagt 16. desember.
Bombetoktet 18. nov. 1943 førte til omfattende skader på utstyr, verksteder og infrastrukturen ved Kjeller flyplass:
BMWs motorverksted
Hovedverksted. Store skader etter to direkte treff. Halvparten av bygningen brannskadet, og resten ødelagt etter lufttrykk fra bombingen. 100 flymotorer av typene BMW 801, Bramo 323 og BMW 132 ødelagt.
Komponentlager. Liten skade på bygning. Komponentene uskadet.
Spesialverksted. Maskinverksted, vaskeri, kompressorrom med mer. 50% ødelagt
Spesialverksted 2. Mekanisk verksted, malerverksted, snekkerverksted med mer 100% ødelagt.
Lager. Liten skade, inneholdt 20-30 motorer.
Redskapslager. Totalt ødelagt.
Tre motorprøvebukker. Lettere skader av splinter og lufttrykk
Daimler-Benz motorverksted
Trehangar. Inneholdt garasje, verktøylager, flymotorlager. Bygningen totalt ødelagt, innholdet ca 85% ødelagt
Trehangar. Garasje og branstasjon. Liten skade
Motorprøvebukker. Lettere skader, men fortsatt brukbare
Monteringsverksted. Totalt ødelagt. 50 – 75 flymotorer anses ødelagt
Motorprøvehus. Bygning og innhold 85% ødelagt
Brinker Eisenwerke flyreparasjonsverksted
Snekkerverksted og elektroverksted. Ingen direkte treff, men ca 50% ødelagt
Hall 1. Hallen brukt til demontering og reparasjon av halepartier. Østre vegg sammenrast etter et direkte treff. 15% av innholdet ødelagt.
Hall 2. Uskadet.
Hall 3. Monteringshall for FW-190 og for Bf-109. bygningen 90% og innholdet 80% ødelagt.
Hall 4 og 5. Uskadet.
Hall 6. Lager uskadet.
Rullebane. En rekke treff
Fetveien. Veien sprengt en rekke steder.
Et Junkers Ju-52/3m transportfly W/N 6716 fra 2/T.Gr. 20 og 12 jagerfly ble dessuten ødelagt. Hvis en ser bort fra bombene som falt inne på selve flyplassområdet, ble det innenfor en radius av 2 km talt opp cirka 140 bombenedslag.
Tre sivile ble drept
Det var dessverre norske tap som følge av bombingen. Søsknene Vivi, Lill og Bernt Hagen mistet foreldrene da materialforvalter ved Flyfabrikken Bernt Hagen og hans kone ble drept da de var på vei mot et tilfluktsrom. På Kjeller ble flere hus helt eller delvis ødelagt.
I Sørumsgaten 43 på Lillestrøm fikk huset til trappesnekker Johansen en fulltreffer, to andre hus i nærheten ble skadet. På hjørnet av Gjerdrumsgata og Engebret Wessels gate ble huset til familien Østby fullstendig smadret, men til alt hell var ingen hjemme.
Over Rælingen falt 8 bomber. Arnt Aaneby som var kommet til Rælingen sorenskriverkontor sammen med sin forlovede for å gifte seg, søkte tilflukt i kjelleren da bombingen begynte. Huset ble truffet og Aaneby ble rammet av en bjelke og omkom. Forloveden samt to personer ved Sorenskriverkontoret ble skadet. Fru Dons Hansens hus ble slått overende. Fruen som var hjemme alene, kom en del til skade.
I Skedsmo falt også flere bomber hvorav et par blindgjengere. Russiske krigsfanger ble brukt til å demolere bombene. En mengde hus hadde fått ødelagt vinduer og takstein. Ettersom vinteren sto for døren, gjaldt det å få reparert skadene. Det såkalte Hjelpekontoret i Lillestrøm koordinerte arbeidet med å skaffe materialer.
Flere tyskere omkom
Det omkom trolig mange tyskere under bombingen, men antallet er ikke kjent. Men i følge krigsdagboken til Luftflotte V var det små persontap. En norsk kilde fortalte at flere tyskere ble levende begravet i en grøft i nærheten av BMWs anlegg hvor de hadde søkt ly. Videre fortelles at flere omkom da tyskernes telefonsentral ble truffet.
Tyske sårede, som hadde fått førstehjelp på feltsykehuset (hvor FFI ligger i dag), skulle senere på dagen fordeles til flere sykehus. Lillestrøm Røde Kors hjelpekorps, som hadde hatt en travel dag, måtte stille flere bårelag som fraktet de sårede til ventende ambulanser ved Brøterbakken. Ettersom deler av veien mellom Brøterbakken og Flyfabrikken var blåst bort under angrepet, var den ikke farbar for biler. Det var oppstått store skader på vannledninger, strøm- og telefonnett.
Tyskerne satte straks i gang med oppryddings- og reparasjonsarbeid. Dette ble nøye overvåket av engelske fotorekognoseringsfly. Bilder som ble tatt 11. desember viste at kraterne på rullebanen var fylt igjen. 29. desember var reparasjonene av Brinker Eisenwerke i full gang. Dette arbeidet var ferdig da nye bilder ble tatt fra luften 2. mars 1944.
Daimler Benz flyttet virksomheten sin til Sandefjord etter det amerikanske dagangrepet. En del av virksomheten til BMW ble flyttet til Gresvigs sykkelfabrikk på Alnabru.
Tildelt Silver Star for bragden
Rockford Griffith ble etterpå tildelt Silver Star for bragden. Han tilbrakte de siste månedene av krigen internert i Sveits der han måtte nødlande etter at Liberatorflyet han førte ble skadet under et bombeangrep.
Sersjant Forrest Clark overlevde også krigen. Han tok initiativet til å sette opp minneplaketten på Kjeller over de falne i angrepet. Clark var til stede ved avdukingen av den midlertidige plaketten på 50-årsdagen for angrepet 18. nov. 1993, sammen med flere amerikanere som overlevde bombetoktet over Kjeller.
Senere er plaketten blitt erstattet av en permanent støpt minneplate som er montert inn i en stein.
Norskamerikaneren Erling A. Hestad og hans besetning fortsatte bombetoktene mot tyskerne. 6. mars 1944 måtte nødlande ved Overberg i Holland, etter at flyet var sterkt skadet og to av motorene hadde stoppet. Hele besetningen overlevde nødlandingen, og de tilbrakte resten av krigstiden som fanger i Tyskland.
Tungt for skvadronleder
Oberst William (Bill) Cameron besøkte Kjeller gård i 1997. Han uttalte da at det hadde vært svært tungt for han som 22-årig skvadronleder å ha mistet så mange menn som det han gjorde. Tre av flyene fra 67 skvadron var skutt ned, og 30 mann hadde mistet livet.
En bombe som falt 3-4 km nord for Hexebergfjellet, revnet da den traff bakken, men unnlot å eksploderte. I 1993 ble bombeskallet hentet med et helikopter og fløyet til Kjeller. I dag er det satt opp ved siden av minneplaten.
Fra 44th Bomb Group juli 2015-utgaven:
Flere artikler om
Luftmakt
...
